Pressemelding

Ny bok: Flyktning i Libanon. Fra al-Nakba til Nahr el-Bared.
Sophie Rodin og Gro Gjestrud (red.) I anledning 60-årsmarkeringen av opprettelsen av staten Israel (som palestinerne kaller al-Nakba: Katastrofen) har vi ønsket å gi flyktningene i Libanon en stemme. Forholdene for flyktningene i Libanon er verre enn i de andre landene flyktningene kom til. Her har de ikke vanlige borgerrettigheter, som rett til skole, helsetjenester og arbeid. Dette gjør situasjonen for de ca. 300 000 flyktningene i landet svært vanskelig. De siste årene har mediefokuset hovedsakelig vært rettet mot palestinerne på Gaza og Vestbredden. Flyktningene i Libanon ble heller ikke omfattet av Oslo-avtalen; de lever i skyggen av alle fredsinitiativ og føler seg glemt.
Denne boken er først og fremst en samling historier fortalt av barn, unge og gamle palestinske flyktninger i Libanon, rikt illustrert med fargefotos og tegninger. Flyktningenes personlige historier gir et innblikk i fire generasjoners flyktningtilværelse. De aller eldste husker da de ble fordrevet fra Palestina og flyktet til Libanon rundt 1948, barn og barnebarn forteller for eksempel om det å vokse opp i en flyktningleir i Libanon – og om kriger og uroligheter de har opplevd i sine ofte svært unge liv.
Boken har også enkelte korte artikler med bakgrunnsinformasjon for å sette de personlige fortellingene i en sammenheng samt presentasjon av arbeidet til enkelte aktører som jobber tett mot flyktningene i Libanons leirer. Bakerst finnes en kronologisk oversikt over viktige historiske hendelser i området fra slutten av 1800-tallet og frem til 2007, da leiren Nahr el-Bared i Nord-Libanon ble bombet sønder og sammen.

122 sider
Pris: kr 150
ISBN-978-82-997816-0-2
Utgitt av stiftelsen FORUM for kultur og internasjonalt samarbeid
Utgivelsesdato: 15.5.2008

Spørsmål om boken kan rettes til Forum v/Sophie Rodin:
Klikk for å hente mailadresse



Utdrag fra boka:

Navn: Abdalla Kamel, gutt
Alder: 11 år
Fra: Nahr el-Bared

Historien er tegnet og fortalt i Shatila i juni -07:

Vi lå og sov og ble vekket klokken tre om natten av skyting. Vi prøvde å komme oss til tilfluktsrommet, men vi kunne ikke fordi skytingen var rett ved huset vårt. Om morgenen stilnet det litt av, og vi klarte å løpe til tilfluktsrommet, men vi ble nesten kvalt fordi rommet ikke hadde noen vinduer, og det var mus og rotter der. Vi ble der i fire dager, vi spiste kjøtt uten brød eller labne [yoghurt]. Jeg så vennen min bli tatt med i en ambulanse, jeg ville bli med ham, men fikk ikke lov fordi sykehuset var for langt unna. Da jeg fikk høre at vennen min var død, gråt jeg.